Endelig.... - Castor fiber viser seg .....

Ettter flere turer, og mange timer i kamuflasjen, viste hovedpersonen i mine bestrebelser etter årets første beverbilder seg sent på kvelden. Sola var til tross for snart midtsommer, ganske lavt på himmelen, - men beveren har nå begynt å røre litt på seg i elva mi. Timene med venting har ikke vært bortkastet på noe vis, andre arter har vært innom i tur og orden med ujevne mellomrom, og jeg har fått tenkt mange tanker som det blir plass til når man er alene her ute.
Forrige uke støkket jeg ei krikkand med 9 unger, de var vel bare noen dager gamle da. I dag kom mor atter svømmende, men nå var det bare 7 igjen, - naturen har vel allerede tatt tilbake 20 % av årets produksjon for dett paret. Flere vil nok sikkert måtte bøte med livet for at andre skal få mat, men noen klarer seg, de beste og heldigste vil kanskje en dag komme tilbake hit for å klekke ut egne unger ?

Mor med unger svømmer tett forbi kamuflasjen, men blir litt skeptisk til knitringen i kameraet.

Farten blir større og de små sliter med tempoet

Inn på en fin rekke skaffer de seg avstand til den fremmede lyden ....

Et lite pip fra mor, og de små fyker i alle retninger inn i sivet for å gjemme seg.

Med de små i trygg dekning er det greit å prøve å finne ut hva det var de hadde hørt

Etter dette møtet forholdt jeg meg rolig med fingeren borte fra utløseren, og etter noen minutter lokket hun fram de små igjen, og de fortsatte beitingen i sivkanten på vei oppover mot der reiret sannsynligvis lå, - der jeg støkket dem forrige uke. Håper de fleste klarer seg til de kommer seg på vingene om noen uker, men det er nok mange farer som lurer den nærmeste tiden, - oddsene er ikke alltid like gode her ute, selv om det gikk bra i dag ..

Idyllen forsterkes i takt med at solen faller, og selv den minste bris blir helt stille ....

Så med ett er beveren her, godt skjult og nattaktiv som den er, er det ikke veldig vanlig å treffe på denne karen. Men den kan starte så smått med rekognisering en god stund før sola går ned, og da er gjerne lyset også brukbart ennå. Men lyskvaliteten svekkes fort, og ISO-verdien går raskt oppover om man vil beholde noenlunde raske lukkertider, og det trengs når 500 mm-eren er redskapen som benyttes.

Når den dukker opp ser den seg ofte rundt for å sjekke at alle detaljer på land er slik de skal være, og det ser det ut til å være, kamuflasjen har den for lengst vent seg til.

Kameralyder derimot er noe nytt, - nysgjerrigheten er stor og den kommer gjerne rett mot deg mens nesen jobber flittig og ørene står rett ut. Den må ty til disse sansene for synet er ikke mer enn det strengt tatt må være. Slik sett er kamuflasje slett ingen nødvendighet bare man sitter stille og ikke lager for mange brå bevegelser.

På et eller annet tidspunkt er du registrert som et element som vil bli forsøkt skremt bort med et kraftig slag med halen, og et dykk som tar den et godt stykke bort fra der du sitter.

Den dukker opp igjen og vil finne ut om du lot deg skremme eller om du holder ut. På nytt kommer den gjerne rett imot for å skaffe seg mest mulig info om hva dette er. Sansynligvis slår den ikke med halen neste gang, den har skjønt at du ikke lot deg skremme vekk.

Taktikken da er bare at den flyter litt rundt og har deg hele tiden under oppsikt. Til slutt dukker den rolig og lydløst ned for så å bli borte for denne gang. Den kan nå svømme langt avsted under vann, 700-800 meter er registrert, og den holder glatt pusten i 15 minutter om den må.

Så får vi håpe at den igjen lar seg "lure" til å posere litt for fotografen. Tiden flyr fort når slike opplevelser dukker opp, - 35 minutter fra første til siste bildet føltes som et 5-minutt mens det sto på. Like greit at det nå var over, ISO-verdiene nærmet seg 4000 på blender 4,0 på slutten, men det går da det også .....

Nå er det meldt noen dager med skikkelig drittvær, så det er vel bare å holde seg inne denne langhelga om det ikke skulle skje at det lyser opp, stikk i strid med værmeldinga. Kanskje tar vi båten og prøver sjøørreten i stedet, - den liker da slikt vær .... ?

Abstract water .....

Noen ganger finner naturen det for godt å lage sine egne abstrakte motiver, spesielt vannet kan få frem de utroligste variasjoner i både farge og form. I løpet av noen sekunder er formen borte, eller rettere sagt forandret, og vil aldri komme tilbake nøyaktig slik det var - og da kan du si; - "jeg var der akkurat da ...."
Denne søndagen var det en blanding av pollen og skum som laget en melkeaktig velling som hopet seg opp i bakevja av ei bjørk som beveren nylig hadde felt.

På hjemveien bød et par sangere på flotte toner i kveldssola, en munk med sin kraftige sang med trillende toner er en skikkelig vårstemningskar. Den går heller ikke av veien for å imitere andre i nabolaget.

Løvsangeren regnes som Norges vanligste fugl med et antatt antall på ca 2 millioner par. Likevel er det mange som ikke kjenner denne sangeren som til forveksling er meget lik gransangeren. Når de synger er det imidlertid ingen tvil om hvem som er hvem.

Nøtteliten var ikke i humør til å posere denne dagen, men nøyde seg med et skjevt blikk på meg før den forsvant til topps i ei gran og hoppet videre fra tre til tre. Jeg fulgte ikke etter da den sikkert hadde unger som trengte den i nærheten .....

Kanskje stiller hun litt mer velvillig opp der inne i gammelgranskogen neste gang jeg kommer for å hilse på .....

Beverskjulet

Beverelva mi er igjen isfri, og beveren er observert i området hvor jeg har satt opp en kamuflasje i håp om at jeg skal få tatt noen blinkskudd utover våren og sommeren.
Mens vi venter dukker det alltids opp andre interessante bekjentskaper, og noen av disse er vel kjent for de fleste ?

Strandsnipa er relativt sky for bevegelser, kameralyd derimot bryr den seg ikke om.

Krikkandhannen er flott med sine skarpe tegninger på hodet.
Vår minste gressand hekker over det meste av landet i vann og vassdrag.

Mye av tiden går med på matsøk for denne lille vaderen.

Hegra, eller gråhegre som den offiseielt heter, er en meget sky fugl som ikke aksepterer menneskelig aktivitet rundt seg når den sitter ved vannkanten og fisker. Med litt hell og god planlegging er det ikke sjelden at den slår seg ned i nærheten av kamuflasjen slik tilfelle var med denne. Den var bare nede ett minutts tid for å gulpe opp noe den hadde spist, så ble den borte igjen.....

Denne elgkua hadde det ikke så brottom, vet vel at det ikke er elgjakttid nå om dagen, og at vi dermed ikke representerer den helt store faren for den.

Som sagt er det beveren som er målet for denne kamuflasjen, og jeg håper at jeg om ikke alt for lenge kan komme tilbake med denne morsomme gnageren ........

Du og jeg og dompappen .....

Alf Prøysens "du og jeg og dompappen" ble bare til "jeg og dompappen" 1.påskedag, men DU kan få se nå. Et par herlige varme dager er benytttet ute i det fri, på jakt etter de fine fargene og det flotte lyset. Dompappen, og da spesielt hannen, gjør seg godt i lav vårsol i blå og grønne omgivelser. De fleste assosierer nok denne flotte fuglen med snøtunge julenek i romjula. Personlig synes jeg den gjør seg vel så godt i vårgrønne omgivelser. Hannens flotte rødfarge er jo enda mer fremtredende nå i parringstiden. Kvitkrullen på et par av bildene får være snøen for de som absolutt vil ha med det ....

Den er effektiv i sin fortæring av solsikkefrø

Denne dagen fikk jeg for første gang ikke besøk av kjøttmeisene som har vært så trofaste hver gang jeg har vært her, men dompappene kom i tide til å bli portrettert før sola sank ned bak fjellene.

Carpe Diem ....

"Grip dagen" eller dagene, passer godt om du vil feste trekkfuglene til billedbrikken. Noen oppholder seg her i uker, mens andre bare mellomlander en dag eller to for å fylle tanken. Da gjelder det å være der, - heldigvis er det som regel døgnlengden og lyset som styrer dette hos de fleste artene, og dermed er det mer forutsigbart på kalenderen. Tranene hekker hos oss i Trøndelag, mens kortnebbgåsa skal ta den lange veien over Barentshavet til Svalbard før den kan tenke egglegging. Kanskje møter jeg noen av dere der opp mot nordpolen i slutten av juni ?

Skal vi danse ?

.... eller bare blåse i trompeten ?

Med titusenvis av konkurrenter er det viktig å markere hvem som er sjefen ....

"Pink footed goose" er et dekkende engelsk navn på kortnebbgåsa

Da ei enslig havørn viste seg, tok flere titalls tonn med kortnebbgås til vingene,
en uangripelig hærskare for ei ørn på jakt etter et fastfoodmåltid ...

Ei kaie opptatt med sitt ser ikke helt problemet med ei havørn, og fortsetter sitt matsøk i strandkanten.

Etter noen minutter på vingene er det bare å roe ned igjen, og fortsette fyllingen av
tanken før Svalbard er neste destinasjon, - beregnet ankomst er noen dager etter 17.mai.

Om noen dager er disse forsvunnet fra Trøndelag, og vender ikke tilbake før til høsten. Da er imidlertid trekket noe mer spredt og virker ikke like imponerende. God tur til dere alle !

Plassen min .......

Å finne seg et sted hvor man kan sitte ned, nyte stillhet, vente på noe som kanskje kommer, ... eller ikke kommer. Et slikt sted burde alle ha, men det er kanskje ikke like selvfølgelig for andre enn oss naturfotografer, kanskje med unntak av av jegere og fiskere, å tenke slik.
Jeg har en slik plass hvor jeg driver litt foring med tanke på hva jeg vil ha på stedet. Denne seinvinteren er det meiser som har vært målet, samt måren. Sistnevnte er ikke like enkel, men jeg har sett den, og om ikke lenge håper jeg å få den i positur på "haugen min" i gammelskogen. Vekslingen mellom glassklare portretter og mer dynamiske bilder som gjengir bevegelse, hvor lukkertidene er litt under "frysepunktet" er spennende ting å jobbe med.....

Furukorsnebben har tilpasset seg frøproduksjonen i konglene og legger sine egg i februar, - de er
derfor ferdig med det meste av "ungemaset" nå når andre planlegger reirbygging og egglegging.

Dompapen er mest kjent fra fuglebrettet, men kan bli ganske så tillitsfull ute i skogen
også, dersom meisene først viser at det ikke er farlig å nærme seg mannen med kamera.

Om noen dager håper jeg det kan komme flere "ferdaminne" fra stillheten der ute, ikke lengre fra sivilisasjonen enn at du kan høre den, men samtidig langt nok unna til at du er fjern fra den, - for deg selv en stakket stund .......

Mars - de fire årstider ....

Mars fornekter seg ikke, ei heller i 2011. Skiftingen i værlag skjer like raskt som et skjorteskift, fra gnistrende sol til snøbyger som legger så mye igjen etter seg at snøskuffa må frem igjen for de optimistene som hadde satt den bort. Med noen år på baken, så har vi lært at slikt gjør man ikke.
Men fint er det, - og dersom klesvalget er riktig så har alt sin sjarm .....

Her ser det ut til at pardannelsen er klar ?

Mens her ser det mørkere ut inntil videre ......

Denne unge hunnen må nok vente til neste år før en kar byr seg fram ?

Storskarven, eller kvitlåringen som den kalles noen steder, er også klar for nye eventyr ...

Plutselig en dag etterpå var det vinter igjen .......

Men snøen ligger ikke så lenge på greinene lenger, - fuglesangen overdøver tross alt snøkulene nå.

Med mars snart overstått er det bare å forberede seg på en hektisk vår i skog og ved sjø, forberedelsene er godt i gang hos de fleste, og for alle er målet det samme som i fjor og året før og året før det, - arven skal føres videre til neste generasjon både hos planter og dyr ....

Og vi nysgjerrige følger spent med .....

Den villere siden av havet ......

Få elementer er så idyllisk som havet når det viser sin godside gjennom varme sommernetter på Trøndelagskysten, men kontrastene er store her ute. Flatt hav kan endres til et inferno med bølgehøyder på både 8 og 10 meter. Denne lørdagen var det meldt sterk vind med opp mot 20 m/s i kastene, og en signifikant bølgehøyde på mellom 5 og 6 meter. Vekslingen mellom sol i det ene øyeblikket og vannrett snødrev i det neste, gjorde fotografering til en intervallaktivitet. I snøføykene var det bare å finne seg ei grop på lesiden i fjellet og skjerme seg til snøen gav seg. Også hunden fant det betimelig å benytte samme taktikk og krøp tett inntil meg da det sto på som verst.

... men så, vips var det opphold igjen, sterk vind, men dog - vi kunne i det minste ha øynene åpne igjen.

Voldsomme krefter slynger store vannmengder mange meter til værs, - hunden hadde respekt for disse, og gikk ikke nærmere vannet enn det jeg gjorde.



Bildet er konvertert til sort-hvitt under horisonten





I brenningenes bakevjer dannes en melkeaktig konsistens av vann og skum

Utelivet kan være vel så fint i ruskevær som i solskinn, - du kjenner på en måte mer at du ikke rår over elementene på samme måte som i stilla. Fasinerende å på trygg avstand betrakte de store kreftene som settes i bevegelse når sørvesten får herje med havet noen dager. Zita fant seg et golv med varmekabler da lørdagskvelden kom .....