søndag 5. juni 2011

Med kveldssola i ryggen ....

Vanligvis er jeg ikke veldig glad i bilder med direkte "medlys", altså sola rett bakfra, men i kveld fant jeg ut at jeg skulle prøve det i beverelva, plassere meg motsatt av det jeg vanligvis gjør, - med sola skrått imot. Området som beveren dukket opp i, forøvrig nesten nøyaktig samme klokkeslett som noen dager før, ligger slik til at det havner i skyggen litt tidligere enn resten av området. Kanskje er det derfor den viser seg her først ?
Med variasjon mellom granskog, lauvtrær, blandingsskog og stein som bakgrunn, gir det mange forskjellige farger i vannet når sola står så lavt som den gjør kl 21.00 - 21.30. Det skal legges til at jeg ikke har manipulert fargene på noe vis. Lukkertidene ligger på 1/500 og 1/400 sek, full blender f 4,0 og ISO-verdier fra 250 til 1250 på EOS 1D mark IV og 500 mm på monopod.

Lydløst som vanlig, dukker den opp bare 10-12 meter unna der jeg satt.

Den gikk i land og klippet ei grein som ble tatt med ut på dypere vann ....

... her ble den tatt med ned i dypet ...

På tur mot land for å hente en ny, ombestemmer han seg og padler ut igjen




Jeg er nok mer eller mindre observert ...... selv om jeg er veldig stille ..




I tillegg til en del bilder, ble det også et par videosnutter hvor han ligger i vannet og spiser bark av noen greiner, - snodig kar dette .....

torsdag 2. juni 2011

Endelig.... - Castor fiber viser seg .....

Ettter flere turer, og mange timer i kamuflasjen, viste hovedpersonen i mine bestrebelser etter årets første beverbilder seg sent på kvelden. Sola var til tross for snart midtsommer, ganske lavt på himmelen, - men beveren har nå begynt å røre litt på seg i elva mi. Timene med venting har ikke vært bortkastet på noe vis, andre arter har vært innom i tur og orden med ujevne mellomrom, og jeg har fått tenkt mange tanker som det blir plass til når man er alene her ute.
Forrige uke støkket jeg ei krikkand med 9 unger, de var vel bare noen dager gamle da. I dag kom mor atter svømmende, men nå var det bare 7 igjen, - naturen har vel allerede tatt tilbake 20 % av årets produksjon for dett paret. Flere vil nok sikkert måtte bøte med livet for at andre skal få mat, men noen klarer seg, de beste og heldigste vil kanskje en dag komme tilbake hit for å klekke ut egne unger ?

Mor med unger svømmer tett forbi kamuflasjen, men blir litt skeptisk til knitringen i kameraet.

Farten blir større og de små sliter med tempoet

Inn på en fin rekke skaffer de seg avstand til den fremmede lyden ....

Et lite pip fra mor, og de små fyker i alle retninger inn i sivet for å gjemme seg.

Med de små i trygg dekning er det greit å prøve å finne ut hva det var de hadde hørt
Etter dette møtet forholdt jeg meg rolig med fingeren borte fra utløseren, og etter noen minutter lokket hun fram de små igjen, og de fortsatte beitingen i sivkanten på vei oppover mot der reiret sannsynligvis lå, - der jeg støkket dem forrige uke. Håper de fleste klarer seg til de kommer seg på vingene om noen uker, men det er nok mange farer som lurer den nærmeste tiden, - oddsene er ikke alltid like gode her ute, selv om det gikk bra i dag ..

Idyllen forsterkes i takt med at solen faller, og selv den minste bris blir helt stille ....

Så med ett er beveren her, godt skjult og nattaktiv som den er, er det ikke veldig vanlig å treffe på denne karen. Men den kan starte så smått med rekognisering en god stund før sola går ned, og da er gjerne lyset også brukbart ennå. Men lyskvaliteten svekkes fort, og ISO-verdien går raskt oppover om man vil beholde noenlunde raske lukkertider, og det trengs når 500 mm-eren er redskapen som benyttes.


Når den dukker opp ser den seg ofte rundt for å sjekke at alle detaljer på land er slik de skal være, og det ser det ut til å være, kamuflasjen har den for lengst vent seg til.


Kameralyder derimot er noe nytt, - nysgjerrigheten er stor og den kommer gjerne rett mot deg mens nesen jobber flittig og ørene står rett ut. Den må ty til disse sansene for synet er ikke mer enn det strengt tatt må være. Slik sett er kamuflasje slett ingen nødvendighet bare man sitter stille og ikke lager for mange brå bevegelser.


På et eller annet tidspunkt er du registrert som et element som vil bli forsøkt skremt bort med et kraftig slag med halen, og et dykk som tar den et godt stykke bort fra der du sitter.


Den dukker opp igjen og vil finne ut om du lot deg skremme eller om du holder ut. På nytt kommer den gjerne rett imot for å skaffe seg mest mulig info om hva dette er. Sansynligvis slår den ikke med halen neste gang, den har skjønt at du ikke lot deg skremme vekk.


Taktikken da er bare at den flyter litt rundt og har deg hele tiden under oppsikt. Til slutt dukker den rolig og lydløst ned for så å bli borte for denne gang. Den kan nå svømme langt avsted under vann, 700-800 meter er registrert, og den holder glatt pusten i 15 minutter om den må.


Så får vi håpe at den igjen lar seg "lure" til å posere litt for fotografen. Tiden flyr fort når slike opplevelser dukker opp, - 35 minutter fra første til siste bildet føltes som et 5-minutt mens det sto på. Like greit at det nå var over, ISO-verdiene nærmet seg 4000 på blender 4,0 på slutten, men det går da det også .....


Nå er det meldt noen dager med skikkelig drittvær, så det er vel bare å holde seg inne denne langhelga om det ikke skulle skje at det lyser opp, stikk i strid med værmeldinga. Kanskje tar vi båten og prøver sjøørreten i stedet, - den liker da slikt vær .... ?