tirsdag 27. desember 2011

Ny orkan besøker oss, Dagmar denne gangen ...

I mellomjula var det på ny duket for ruskevær med sterk vind. Ikke før hadde Berit forlatt oss før nye vinder så sterke at de fikk sine egne navn, kom på besøk. Først dro Cato forbi, han gjorde ikke så mye ut av seg her i Trøndelag, men Dagmar synte oss krefter som førte henne inn på topp-3 listen for de siste 30 år.
Jeg kunne ikke dy meg 3.juledag, måtte ut på storhavet og hilse på denne omtalte damen som hadde herjet så fælt med vestlendinger og møringer før hun kom hit. Hun sørget også for å mørklegge store deler av nord-Sverige og Finland før hun gav seg. Her er noen "portretter" av henne, 3.juledag 2011.











Etter å ha kommet meg i skjul igjen ved en kombinasjon av å gå og krabbe i den voldsomme vinden, var det godt å komme i hus til kaffe, kaker og juleprat hos Tone og Jensen i Strandveien. Denne gangen holdt jeg nok avstand til storhavet, så jeg slapp å stikke på byen for å kjøpe ny mobiltelefon, stort sett var jeg også tørr i tøyet denne gangen.

Fortsatt god jul og ønsker om et godt nytt år i 2012 til dere som følger fotobloggen min !

lørdag 26. november 2011

Orkanen Berit på Folla ...

Uværet som hadde fått det klingende navnet "Berit" herjet med oss et par døgn i slutten av november. Sammenfall av flo sjø, nymåne, lavt lufttrykk og meget sterk sørvestlig vind, gjorde at vannet sto over en meter høyere enn normalt for vårt område. Vinden var ikke særlig over 15 m/s i selve Namsos, men områdene på og ved Folla nådde vindhastigheter på både 35 og 40 sekundmeter. Det er da snakk om nesten 150 km/h og grensen for orkan er forlengst passert. Da jeg var der ute hadde det løyet noe, men bølger og dønninger markerte fortsatt voldsomme og uberegnelige krefter som man skal være forsiktige med når man nærmer seg de frådende vannmassene. Rett som det er, og helt uten forvarsel, kommer det en større bølge som skyller flere meter lenger opp enn de andre har gjort.....










Noen er skapt til å håndtere naturkreftene på en bedre måte en vi mennesker, - der vi knapt står oppreist i vinden, er akrobatene ved havet i fri flukt over bølgetopper og gjennom skumsprøyt ....










Værskillet var tydelig da jeg kom lenger inn i landet på tur heim.



Vel hjemme etter en imponerende forestilling fra storhavet, var det bare å få av seg gjennomvåte klær etter at jeg ble overrasket mens jeg hadde forskanset meg i ei bergkløft for å kunne stå imot om det skulle komme en storbølge. Det gjorde det selvsagt, og våt opp over livet var det bare å forberede seg på innkjøp av ny mobiltelefon, den var ikke bygd for dette.... Den værtette kamerautrustningen klarte seg imidlertid fint da det ikke var under vann, men bare fikk en skikkelig dusj.

Man føler seg liten i disse kreftenes selskap, kanskje burde vi alle av og til føle litt på det, - at vi ikke regjerer over naturkreftene bestandig, og at alt ikke er 100 % forutsigbart slik du kan få inntrykk av i ulike debatter om vær og klima ...

Vi ser fram til nye utfordringer senere i vinter, "Berit" var vel ikke den siste som dro oppover langs norskekysten ?

tirsdag 25. oktober 2011

Nøtteliten forbereder vinteren ...

Noen fine høstdager seint i oktober kan varte opp med flott lys fra lav høstsol. De gyldne fargene kom ordentlig til uttrykk da Nøtteliten og vennene hans jobbet febrilsk med vinterforrådet ute hos Torbjørn og Grethe på Kleivan. Der blir de godt stelt med, og betaler med god underholdning hele dagen året igjennom, - her trenger man slett ikke TV om man er middels interessert i dyrelivet i nærmområdene :-)
Jeg fikk komme og hilse på disse små som distrè suser opp og ned furuleggene så barkføyka står, på jakt etter noe som kan hamstres til kuldegradene og snøen kommer om noen uker.



Skikkelig rocka sveis på denne karen da ....

Må følge med om det er hauker i nærheten ......


Oppover eller nedover, - det går fort begge veier .....

Vondt i magen -- spist for mye kanskje  .....






En flaggspett kikket innom og lurte på hva som skjedde ...

Ei ettermiddagsstund her ute i høstvær av ypperste merke kan anbefales, - takk for at jeg fikk komme for å hilse på disse kjekkasene, - håper jeg kan stikke innom en annen gang også ?

fredag 14. oktober 2011

Frostnatt på fjellet .....

Den første frostnatta i høstfjellet har allerede meldt seg, ikke noe unormalt i det for så vidt når vi er halvveis ut i oktober. Like fascinerende hvert år, - er det å komme seg ut i høstmorgensola, ei sol som fortsatt avgir litt varme, begynner å tine opp det som natta har frembragt av løvtynn is på ei vannoverflate ... de vakre og myke formene som fremkommer når de ytre iskrystallene må vike for solas stråler, gir former og fasonger som bare fantasien setter grenser for hva ligner på, - fint å kunne ta seg tid til å se litt nærmere på dette mens hunden glad og fornøyd løper rundt i terrenget på jakt etter nye lukter og ting som kan undersøkes, - helt stille nå - de fleste fuglene holder en lav profil, - noen har sågar forlatt oss til fordel for plussgrader lenger sør ... men vi skal holde ut her nord !

Kan du finne fotografen på de tre første bildene ?




Min evne til å finne hjerter i naturen slo ikke feil denne dagen heller :-)

.... dette er ikke et satelittbilde over sør-østasia ........



Bare haukuglas rop i det fjerne bryter stillheten, vannet nedenfor hytta ligger speilblankt, ikke et vindpust, bare helt stille på fjellet når temperaturen har krøpet under 0. Hilde og guttene sitter i hytta og koser seg foran ovnen, Zita som ikke er mer enn passe glad i mørket, har også forlatt meg og løpt tilbake til hytta, - tror jeg rusler tilbake og finner meg en plass i varmen jeg også .......

Takk for fine høstferiedager på Holden !

søndag 2. oktober 2011

Spettmeisen, en merkelig kar ....

Spettmeisen er på mange vis en merkelig framtoning. Som navnet antyder er den en meis, men ikke mer i slekt med de andre meisene enn at den utgjør en egen familie i klassifiseringen. Her i Namdalen er den helt i ytterkant av sitt utbredelseområde, litteraturen oppgir ofte Trondheimsfjorden som nordligste utbredelse, men hos Tone og Jensen i Strandveien, finner den likevel det helt greit å oppholde seg, - får sikkert like god forpleining som vi gjør når vi kommer dit :-)
Den hekker gjerne i fuglekasser, huleruger som den er, - men den hakker ikke sine egne hull slik spettene gjør, - finner den et hull som er for stort, murer den gjerne igjen deler av åpningen med en blanding av spytt og jord.


Som eneste norsk fugl, klatrer den like godt nedover trestammen som oppover. Gjennom denne tilpassede adferden gjemmer den frø til hardere tider i sprekker som vender oppover på trestammen. Dette gjør at den får ha det meste av forsyningene for seg selv, da alle de andre meisene går motsatt vei på stammen og benytter nedovervendte sprekker som lager.


Til tross for at den har en vanlig sittefot, med tre framovervendte og ei bakovervendt tå, klatrer den som sagt med letthet nedover en trestamme med hodet først. Hakkespettene som også klatrer godt har to tær forover og to bakover, men klarer likevel ikke å matche spettmeisens klatreteknikk.


Hei du ....



Sånn for ordens skyld ser den slik ut når den ikke står på hodet i en bjørkelegg, litt medvind i fjærdrakten men ....

Kjøttmeisen og de andre meisene viker for den litt mer dominerende spettmeisen på matfatet. Så Tone, - du får bare fortsette å holde liv i denne gjesten vår som har forvillet seg så langt nord som til Namsenfjorden ....