Når sevja stiger og blodet bruser ..........

Mens noen av våre bevingede venner fortsatt er underveis til nordlige hekkemål, er andre igang med livets viktigste gjøremål her hjemme, - å få ført flest mulig av sine uovertrufne gener videre til kommende generasjoner av arten. Noen ledige timer ved Trondheimsfjorden gav meg en bekreftelse på at det egentlig er dette alt handler om for oss alle, hva skulle ellers være vitsen med vårt korte opphold på denne kloden ?

Kortnebbgåsa som har mellomlanding i Trondheimsfjorden, opptrer i titusentall.
Denne viser meg ryggen, sier adjø og ser fram mot 2000 km langs nordnorgekysten
og over et Barentshav som kan by på hva som helst. Svalbard er målet for årets hekking
også, kanskje var det deg jeg møtte på Spitsbergen i fjor sommer ?

Mens kortnebbgåsa drar mot høyarktiske strøk, går tranene rundt og venter på at "Tranmyra" skal bli snøfri slik at tranedansen kan starte og årets ungekull kan komme i produksjon.

Her går jeg rundt i trøndersk regn, kanskje skulle jeg ha blitt med gåsa til Svalbard ?

Storm eller stilla, mat må man ha om man skal få gjort det som gjøres skal på denne tida

Sjøstjerna får tøff behandling før "ekaillmagen" blir siste stasjon for denne.

Så når maten er fortært er det bare å begynne kurtiseringen av hunnene i området, -- kanskje er det ei som liker meg i nærheten ......... 

Fjærstellet er viktig, kan ikke stille opp med rufsete fjærdrakt når DEN dama ligger der borte .......

Se så fiiin jeg er, flott vingespeil og perfekt kløft i den svarte isselappen på hodet, dette må bare bli suksess !!

Yessss .... hun kommer bort til meg og senker nebbet ned under vannspeilet, -- ligger flat og inviterer til årets høydepunkt for ekaill'n ....  Skal jeg slå til med en gang, - eller skal hun få invitere litt til, - velger det siste, vil ikke risikere at det mislykkes ved å være for hissig på grøten ....

Nå ser det virkelig lyst ut, hun mener nok alvor når hun fortsetter å sirkle rundt ham med nebbet nede i vannet hele tiden ....... 

Han tar sats, og lynraskt er han på plass for å sikre sine gener et videre liv etter at han selv en gang må ta kvelden ... slik er det bare ....

I løpet av ett minutts tid blir hun holdt under vann, noen ganger er hodet oppe for å sikre et minimum av oksygen før det bærer under igjen, - for en landkrabbe ser dette litt voldsomt ut, men det er helt normal parringsadferd dette .....

Så med ett er det over, ett lite minutt for disse to legger grunnlag for mange små andunger som om noen uker skal patruljere langs land og lære krabbefangst av mor i tangbeltet i Beitstadfjorden.

Hun tar et velfortjent fjærstell og legger seg rolig på vannet, -- nå er det bare å vente til eggene skal legges og rugeperioden tar til ....

Han følger vaktsomt med henne de nærmeste timene, viktig å forsikre seg om at ikke andre hanner prøver seg i perioden fram til eggene er befruktet.

Jeg slutter aldri å forundres og fasineres over det flotte skuespillet som utspiller seg hvert eneste år hos alle arter .... Vi får følge med utover sommeren og håpe at mange unger overlever de første kritiske ukene, det er mange som har lyst på andunger som kosttilskudd .....