Det vakraste som finns .... minner fra Arktis .....

I møtet mellom "Jag trodde englarna fanns" og Ceicilia Vennerstens "Det vakraste som finns" finner jeg tilbake til minnene fra det høye nord, kysten av det nordlige Spitsbergen i møtet med Nordishavet, - der jeg for noen måneder siden faktisk traff nettopp noe av "det vakraste som finns" - Ismåken (Pagophila eburnea)
Denne arktisk måken som står i grell kontrast til de gribbene som Odd Børretsen synger om. Denne enkle og nøysomme engelen som finner sitt daglige brød lenger nord enn noen annen fugl, - skjønner godt etter å ha møtt den, at den er en av de 10 mest ettertraktede fugler i verden for naturfotografer. Isbjørner og hvalrosser har sin sjarm, og møtet med dem er selvsagt også storslåtte naturopplevelser, men den estetisk siden av meg falt pladask for denne arktiske engelen, - tror vel egentlig at det er denne kronprinsessen har møtt :-)

Sittende kan den ved første øyekast minne om en hvit due, men når den tar til vingene fremstår den som en elegant hersker over ishavet, - der den lever sitt liv gjennom polarnatten like selvfølgelig som den gjør i den lyse delen av året.

Ismåken legger bare ett eller to egg, noe som gjør at reproduksjonstiden er lengre enn for de andre måkeartene, - dette gjør den selvsagt også mer sårbar.

Denne sirkumpolare måken gjorde som du skjønner, et sterkt inntrykk på meg. Eleganse, skjørhet og hardførhet er vel ikke de ordene som oftest brukes sammen, men om ismåken passer de alle ...

Den er nok en minst like stor årsak til at polarbasillen har satt seg i meg, som det isbjørnene og hvalrossene er, - etter som månedene går kjenner jeg draget mot det kalde nord igjen. En gjennomgang av de mange tusen bildene fra turen sist, - det er ingen medisin mot "polarsyken".

Det er vel bare å legge planer for en ny tur kanskje ? - vinterværet i Trødelag frister ikke til uteaktivitet om dagen i alle fall ......