Spettmeisen er på mange vis en merkelig framtoning. Som navnet antyder er den en meis, men ikke mer i slekt med de andre meisene enn at den utgjør en egen familie i klassifiseringen. Her i Namdalen er den helt i ytterkant av sitt utbredelseområde, litteraturen oppgir ofte Trondheimsfjorden som nordligste utbredelse, men hos Tone og Jensen i Strandveien, finner den likevel det helt greit å oppholde seg, - får sikkert like god forpleining som vi gjør når vi kommer dit :-)
Den hekker gjerne i fuglekasser, huleruger som den er, - men den hakker ikke sine egne hull slik spettene gjør, - finner den et hull som er for stort, murer den gjerne igjen deler av åpningen med en blanding av spytt og jord.
Som eneste norsk fugl, klatrer den like godt nedover trestammen som oppover. Gjennom denne tilpassede adferden gjemmer den frø til hardere tider i sprekker som vender oppover på trestammen. Dette gjør at den får ha det meste av forsyningene for seg selv, da alle de andre meisene går motsatt vei på stammen og benytter nedovervendte sprekker som lager.
Til tross for at den har en vanlig sittefot, med tre framovervendte og ei bakovervendt tå, klatrer den som sagt med letthet nedover en trestamme med hodet først. Hakkespettene som også klatrer godt har to tær forover og to bakover, men klarer likevel ikke å matche spettmeisens klatreteknikk.
 |
| Hei du .... |
Sånn for ordens skyld ser den slik ut når den ikke står på hodet i en bjørkelegg, litt medvind i fjærdrakten men ....
Kjøttmeisen og de andre meisene viker for den litt mer dominerende spettmeisen på matfatet. Så Tone, - du får bare fortsette å holde liv i denne gjesten vår som har forvillet seg så langt nord som til Namsenfjorden ....
